bare ord

Fredag: Kaizers. Magisk.

Lørdag: Piker, vin og tapas. Vellykket.

Søndag: Spasertur, oppgaveskriving og løkkehockey. Søndagsfint.

Neste uke: Ta meg med storm.

Uansett om vi er på søndagstur i vindfulle Bukta en frisk vinterdag i Tromsø, eller nettopp har besøkt en selkoloni ved Cape Cross og får lufte oss litt fra bussen en deilig, klam maidag på safari i Namibia, er vi alltid like hoppende lykkelige og glade. Det gjelder å nyte livet. Alltid.

Polferd med pappa er ingen spøk. Lange hvite vidder så langt øyet kan se, atten harde minusgrader og gjennomborende, sur vind. Det ekte fjellfolk kaller friskt. Jeg kaller det kaldt, der og da. Kaldt og jævlig. Om jeg forteller om turen senere sier jeg at det var friskt og deilig. Hvorfor syte i ettertid? Egentlig er det ingen grunn til å klage hverken før, underveis eller etter. Men om man absolutt må syte bør det gjøres underveis. Aldri etterpå. Etterpå er det jo over, uansett. Da gir det over hode ingen mening å syte. Det er min mening.

I dag, mens jeg kjempet meg over vannet, med delvis sammenfrosne øyevipper og isvinden midt i fleisen, kom selvsagt sutretankene snikende. Heldigvis har jeg god fantasi. Omgitt av hvitt på alle kanter, isroser og frost rundt øynene og med Mira trekkende foran meg, var jeg brått på polferd i Antarktis (eller et annet kaldt sted man polferdes). Bare meg og bikkja mot naturen og sprengkulda. Det viktigste var å ikke gi opp. At fingrene mine var ispinner gjorde ikke noe lenger. Det ga plutselig mening å være gjennomfrossen. Fokuset var å fullføre. Polfarere syter ikke.

Etter å ha vært polfarer en stund, virket plutselig ikke de usle fem kilometerene inn til hytta hverken lange eller fryktelig kalde lenger. Og alle var enige om at det var en frisk og fin tur.

Kort fortalt: I dag trosset jeg og pappa kulda, tok med oss bikkja og gikk en tur inn til hytta. Det var friskt.

En uke til eksamen og jeg har fortsatt like lav puls. Fint og flott å være meg. Stakkars mange andre. Dagens gode råd til alle de som stresser og har eksamensangst og fuglene må vite hva: stress ned. På forhånd, vær så god.

Det er ikke det at jeg har alt under kontroll og tenker at eksamen blir lett som en plett. Tvert imot. Jeg ser bare ikke poenget med å bruke unødvendige mengder av energi på å bekymre seg for alt som kan gå galt. (Dette gjelder naturligvis for alt, ikke bare eksamen.) Som flink og harmonisk student gjør jeg ganske enkelt mitt beste for å tilegne meg kunnskap fra pensum, ved siden av å være flink til å ta gode pauser. Og til å drikke minst én termos kaffe hver dag. Det som viser seg å fungere best for meg på pausefronten er mange korte, framfor få og lange-varianten. Det er omtrent det samme som gjelder for inntak av måltider; heller mange små, enn få store. De lange pausene og de store måltidene har nemlig omtrent samme effekt; man blir slapp og god i kroppen og lysten til å pakke sammen og dra hjem til sofaen øker betraktelig. Derav dagens andre gode(?) eksamenstips: kort er godt (i alle fall for meg).

Det er viktig å huske på at det faktisk er desember og adventstid, selv om man leser til eksamen, og at det er viktig å ta godt vare på denne gode, fine tida. Man kan for eksempel bruke en eller to av pausene sine til å åpne luke nummer to i Teodors julekalender her og her. Og om du er av typen som foretrekker lange pauser, eller om du bare har lyst til å bruke litt ekstra tid på dette, kan du gjerne hjelpe meg å spore opp de lukene jeg ennå ikke har klart å finne, som er nummer 19, 22 og (den viktigste av alle) 24.

Adventen er ikke fullkommen for meg uten å ha hørt på Teodors jul-kassetten min minst én gang (og da aller helst sammen med Sigrid). Så jeg ble fryktelig glad da jeg en dag tidligere denne uka var på julekos-jakt på youtube, og brått snublet over Teodors julekalender. En julekalender som rett og slett har gått i glemmeboka. Brum brum, liksom. Men straks jeg startet snutten kom minnene strømmende tilbake i takt med barne-TV-melodien. Og da fine hallodame-Kristin dukket opp på skjermen sammen med kalenderhuset, ble barndomsminnene klare som krystall. Det er godt å finne igjen glemte, gamle skatter og nå skal jeg jammen se en episode Teodors julekalender hver desemberdag fram til juleaften. Og jeg anbefaler alle andre å gjøre det samme.

Apropos glømte barndomsminna; Kråkesølv har kommet med nytt album fullt av kloke og lure tekster - og de er fortsatt like elskelige. Hør, lev, elsk (og spis!).

Nyt advents- og eksamenstiden!

Det har vært nydelig vær de siste ukene. Sol og høstfarger og behagelige temperaturer - til og med nesten varmere enn det til tider har vært i sommer. På fredag begynte det å regne. Det regnet og regnet og regnet hele helga. Og da jeg våknet i morges var både lufta og bakken hvit av snø. Søren også, jeg hadde jo akkurat høstpyntet bloggen min. Jaja, hvor lenge snøen ligger vet man jo aldri. For min del kan den gjerne bli, når den nå først har kommet. Snø er koselig. Men da må det bli litt kaldere, for slapsevær vil jeg ikke ha. Usjameg.

(bilder som ikke lastes opp..)

Jeg har så mye fint å skrive om. Det har vært en fin høst med mange gode høstdager fulle av høstkoseligheter. Også har jeg så mange herligheter i vente framover! Neste uke skal jeg og Cam på Oslotur. Det betyr blandt annet Afrikaturfolk og -fest og Sigrid og Marte. Glede! Det er så ekstra herlig de gangene man får være sammen med de menneskene som man ikke får sett like ofte som man savner dem. Kembolykke.

De andre latterlig fine tingene må jeg fortelle om en annen gang, for nå skal jeg treffe mormor som er i byen en tur. Koselig!

Jeg har så lyst på epler.
Gule, grønne og røde epler.
Norske, syrlige og saftige høstepler.
Epler på fat og i krukke.
Og som saft på flaske.
Epler i kake eller pai.
Eller i havregrøt med masse kanel på.
Eller i muffins, slik fine Marte gjør det.
Jeg har lyst på eple-alt mulig.

Tenk om jeg hadde hatt en eplehage.

En nydelig liten hage, med akkurat passelig mange små epletrær som blomstret om våren og sommeren, og som tryllet fram de deiligste epler om høsten. Eplehøst. Så fint.

I morgen skal jeg på eplehandel. Også skal jeg kanskje plante eplefrø i bakgården. Bare for å la sjansen være der. Hvem vet, kanskje jeg våkner i overimorgen til et aldri så lite eplehagemirakel?

 
ps: Kråkesølvs - Nordavind mot varme kinn. Ja takk.

Når mandagen blir for tung og man trenger et lite avbrekk, er det godt å tilfeldig snuble over en selvhjelpsbok (om veien til et bedre liv) som ligger å blomstrer på biblioteket, som klart og tydelig har som budskap at du alltid må ha fokus på løsningen, ikke på problemet. Dermed var saken biff, og jeg og Camilla bestemte oss for å ta fredag i dag og dro hjem fra skolen (på dette tidspunktet var vi allerede ferdig med dagens undervisning, så vi skulka ikke. Bare for å ha det klart, altså). Og jøjemeg for et fantastisk valg!

På vei hjem tok turen rundt Obs! og Kid, der vi gjorde kupp på kupp, før vi dro hjem og slengte oss på hver vår sofa og leste skjønnlitteratur, før vi så litt Grey's og litt Sex and the City og atpåtil bakte rundstykker. Noen timer senere, med fiskeburgermiddagen godt fordøyd i magen og litt fullere batterier, dro vi på spinning og deretter bar det til Said på 71* Nord-besøk og kveldsmat med et lite glass vin - og en appelsin! På vei hjem, i deilig duskregn og rolig høstmørke, ble vi sannelig også en ny radio og seks sushifat rikere. Ikke verst.

Og alle var enige om at det hadde vært en FIN dag!

Hipp hurra og alle tomler opp for at jeg er så kjempeheldig og har sånn en herlig venn, som er med på alt som finnes av sprell og herligheter i verden. Nok en gang; Livet, hjerte.

Jeg har fire favorittårstider. De har alle noe spesielt ved seg, noe som gjør hver enkelt av dem helt unike og uunnværlige.

Akkurat nå er høsten min favorittårstid. Akkurat nå som høstmørket har begynt å senke seg over byen om kveldene. Nå som stjernene blinker på himmelen og nordlyset leker seg i sikksakk mellom dem og speiler seg i den blikkstille lille vannet midt oppå øya. Det er på kvelder som denne jeg virkelig kjenner høstgleden innta (og overta) kroppen min. Kvelder der jeg spaserer over til andre sida av øya i dette deilige høstmørket, for å besøke en av de herligste tantene som finnes i hele verden. Det er så fint å gå når man ikke har det travelt. Når man har tid til å legge merke til alt rundt seg. Gatelysene langs veien som lyser høstgult ned på den litt fuktige asfalten og nesten får fortauet til å glitre litt, og som samtidlig får metrene mellom hver lysstolpe til å virke ekstra mørke, noe jeg synes er veldig koselig, uten at jeg helt kan forklare hvorfor.

Og opplevelsen av å spaserer hjemover igjen etter et koselig kveldsbesøk, med smaken av et glass rødt i munnen og gleden av en god samtale i hjertet. Et glass nyrørt solbærsyltetøy i hånda. Belle & Sebastian på øret. Brev fra mamma og pappa i lomma. Lukten av høst i nesa. Lykkelige tanker i hodet og gleden over livet gjenspeilet i et stort smil om munnen. -Og på toppen av det hele; den gode følelsen av å sparke opp gult og oransje høstløv langs veien og se det virvle opp rundt føttene dine. To ord: Livet, hjerte.